Jakten på næringsarealer på Lillehammer er i gang!
Det er et tankekors. For i kommuner med kraftoverskudd er det normalt én ting som skjer, - man bygger industri som utnytter dette overskuddet. Historisk har vi gjort nettopp det. For 100 år siden hadde Lillehammer mer av denne typen industri, i dag har vi som kjent lite.
Kraftkrevende industri – en langsiktig verdiskaper
Kraftkrevende industri, enten vi snakker om smelteverk, prosessindustri, eller moderne datasentre, skaper verdier over tid:• Betydelige skatteinntekter (ikke minst eiendomsskatt)
• Attraktive og teknologitunge arbeidsplasser
• Kompetansemiljøer (eksempelvis har Borregaard i Fredrikstad rundt 50 ansatte med doktorgrad)
• Store ringvirkninger – én arbeidsplass skaper flere i andre næringer
Dette er selve grunnmuren i robuste lokalsamfunn, og en god grunn til å sette fart i akkurat denne skuta.
Datasentre – vår tids smelteverk?
Datasentre trekkes frem som en naturlig kandidat for kraftkrevende industri, og de ligner i stor grad på tradisjonell kraftkrevende industri:• Høyt kraftforbruk
• Høy verdiskaping
• Globale markeder
• Få ansatte relativt til investeringens størrelse
Det siste er både en fordel og en ulempe. Men behovet for datasentre er åpenbart: Norge trenger nasjonal kontroll over data. Vi kan ikke være komfortable med at kritisk offentlig informasjon lagres i USA eller Kina. Spørsmålet er ikke om dette kommer – men hvor på norsk jord. Det passer vel faktisk utmerket her i vår region med sterk faglig tyngde og Cyberforsvarets nærvær? – Da gjelder det å komme i posisjon for å melde inn behov og tilgang på kraft når trafo på Fåberg skal oppgraderes.
Hva må Lillehammer gjøre for å være med å kjempe om attraktiv industri?
Svaret fra fagmiljøene er tydelig, - her er "oppskriften":Arealene må være:
• Store nok
• Regulert og klare
• Geoteknisk egnet
• Uten konflikter knyttet til kulturminner og topografi
• Med tilgang på kraft, vann og infrastruktur
Eksempelet fra Heggvin viser hva som er mulig når man vil lykkes:
• Samarbeid mellom flere grunneiere (9 totalt)
• Bruk av opsjonsavtaler fremfor kommunalt oppkjøp
• Tett samarbeid med Eidsiva
• Et organisert kontaktpunkt mot investorer
• Langsiktig utviklingsrett (med klare frister)
På Heggvin finnes Norges største biogassanlegg når det står ferdig(ca. 30 dekar), et datasenterområde på rundt 300 dekar. Dette er industriell satsing i milliardklassen og som har medført store oppgraderinger av infrastruktur helt fra Åkersvika til Løten. Hamar har fått investeringer på rundt 30 milliarder kroner og hente ut titalls millioner i eiendomsskatt årlig grunnet Heggvin næringsområde.
Ringsaker har regulert rundt 7000 dekar tilgjengelig næringsareal. På Lillehammer diskuterer vi nå til sammen kanskje1500 dekar – det er definitivt ikke for mye i et langsiktig perspektiv.
Flere næringsområder må på bordet
Det er positivt at det nå foreligger 10 nye forslag til næringsområder som man kan se nærmere på. I tillegg må vi ikke glemme muligheter som ligger der eller hvor initiativene allerede er tatt:• Vingrom Næringspark – må prioriteres sterkere, selv om statlige innsigelser foreligger
• Roverudmyra – en åpenbar mulighet for samspill og ressursutnyttelse
• Birkebeinerlia-området/området ved innkjøring til Skistadion – bør vurderes for næring knyttet til arrangement-, idrett og annet i tilknytning til dette.
Nøkkelen er samarbeid og modellene finnes
Den kanskje viktigste lærdommen fra Heggvin er enkel; man lykkes fordi man har villet lykkes.Aktørene har jobbet målrettet, koordinert og langsiktig, med tydelige roller og en felles ambisjon om å få ting til å skje. Vi ser også at det finnes flere veier til målet. I Gjøvik har kommunen kjøpt opp og utviklet arealer selv før de selges videre til næringsaktører. På Heggvin har man valgt en mer samspillsbasert modell, der offentlige og private aktører samarbeider i et eiendomsselskap. Her er arealene sikret gjennom opsjonsavtaler, slik at utviklingen kan skje uten at kommunen må binde opp store kapitalressurser i forkant.

Aktivitetskalender
Bli medlem
Styreportal Innlandet
Kontakt